Optometriutdanningen i Norge

I dag var dagen for igjen å få ut mye av frustrasjonen som har samlet seg opp hos de fleste i klassen i løpet av tiden vi har vært studenter ved optometriutdanningen ved HiBu Kongsberg. Representantene fra klassen kalte inn til et to timer langt møte for å diskutere ulike saker og hvordan disse eventuellt skal løses, og vi trengte denne tiden (for å si det mildt).

Det største problemet er hvor dårlig det meste rundt utdanningen er organisert. Det virker ikke som om administrasjonen snakker sammen, og dermed er det mye usikkerhet rundt hva vi kan. Slik ender noen forelesere opp med å gjenta til det kjedsomme ting vi allerede kan, mens andre bare hopper over viktig kunnskap i god tro om at vi allerede har gått gjennom dette tidligere. Mye kunnskap og beskjeder blir dessuten videreformidlet gjennom rykter i gangene fordi disse ikke blir annonsert tydelig nok (hvis de blir annonsert). Fremdriftsplaner endres uten at det gis beskjed om dette, og vi kastes ut i nye oppgaver uten å egentlig ha fått beskjed om hvordan de skal løses. I stedet for at de setter av 5 minutter til å demonstrere nye teknikker i praksis, nevner de kjapt hvordan det skal gjøres i gruppetimene før de sender oss av gårde og forventer at vi skal finne ut resten selv. Instrumentene og ventilasjonssystemet på førsteårslaben vil jeg ikke engang begynne å snakke om da disse er ganske så ubrukelige (og noen steder fraværende)...

Det verste om dagen er at praksisperioden nærmer seg uten at bedriftene har fått den informasjonen de skal få. Jeg tror ikke en gang kontraktene er sendt ut. Praksiskoordinator er delvis sykemeldt, men det må vel finnes noen andre som ansvaret kan delegeres til, slik at bedriftene er forberedt når vi kommer. Jeg hørte til og med at noen enda ikke vet hvor de skal være i praksisperioden!

Sånn går det når det kun finnes et sted som utdanner optikere i Norge. Uten konkurranse har de ingen spesielle standarder å leve opp til, og dermed reduseres kvaliteten på studiet. De lover en hel del, men de klarer sjelden å holde det de lover.

Det får være nok klaging for denne gang. Klagene skal bringes til administrasjonen og mest sannsynlig til høyere hold for å se om det kan gjøres noe med det - noe som MÅ skje.



Til slutt vil jeg legge til et fint lite utdrag fra en bok (selv om det ikke har så mye med saken å gjøre):

"Se deg aldri tilbake - du skal ikke den veien!" fra Se deg aldri tilbake av Mary Engelbreit.